EN SISTE HYLLest TIL LAURA
Gesten ved kisten var enkel i sin idé, men svært personlig i utførelsen. Hver håndskrevne melding representerte et menneske som ønsket å sette igjen noen ord til Laura.
Til sammen ble meldingene et bilde av et ungt menneske som hadde hatt betydning for mange forskjellige mennesker.
Det er kanskje nettopp dette som gjør slike avskjeder så sterke. De handler ikke bare om døden, men også om livet som kom før den – om vennskapene, interessene, minnene og øyeblikkene som ikke forsvinner fordi et menneske ikke lenger er til stede.
LAURAS HISTORIE FORTELLER OM MER ENN SYKDOM
Laura vil naturligvis bli husket for kampen mot leukemi, men historien hennes inneholder også mye mer.
Hun var en tenåring som likte musikk og teater. Hun var elev, venn og en del av et lokalsamfunn. Hun hadde mennesker rundt seg som satte pris på henne og som ønsket å vise dette da hun gikk bort.
Det er derfor minnene etter henne ikke bare handler om sykdom og behandling. De handler også om hvem hun var som person.
ORD KAN BETY MYE I SORG
For mennesker som mister noen de er glad i, kan det være vanskelig å finne ord. Samtidig kan små handlinger fra venner og familie få stor betydning.
En personlig melding, et bilde, en blomst eller et minne kan bli en måte å fortelle familien: «Vi husker henne også.»
Det kan ikke fjerne sorgen, men det kan gi en følelse av fellesskap i en tid som ellers kan føles svært ensom.
EN ARV SOM LEVER VIDERE I MINNENE
Laura døde altfor ung, men menneskene som kjente henne bar minnene om henne videre. Gjennom historiene de fortalte, ordene de skrev og måten de samlet seg rundt familien på, fikk hun en siste hyllest som var personlig og nært knyttet til livet hennes.
Historien hennes minner oss om hvor mye et menneske kan bety for andre, selv på et relativt kort liv.
Musikken, teateret, vennskapene og de mange små øyeblikkene hun delte med andre var en del av hennes historie. Det var disse sidene ved henne vennene og lærerne ønsket å løfte frem da de tok farvel.
DET SISTE FARVEL
En kiste kan vanligvis forbindes med slutten på et liv. For Lauras venner ble den også en slags siste minnebok – fylt med ord fra mennesker som hadde vært en del av livet hennes.
Hver melding fortalte en liten del av historien. Samlet ble de en hyllest til Laura og til det inntrykket hun hadde etterlatt seg hos menneskene rundt seg.
Det er kanskje den mest rørende delen av historien: Selv om Laura ikke lenger kunne høre ordene deres, valgte de som elsket og satte pris på henne å skrive dem likevel.
Laura Hilliers historie viser hvordan kjærlighet, minner og fellesskap kan få en viktig plass selv midt i den dypeste sorgen.
Side 3 av 3
