De fleste kjenner løvetannen som den gule blomsten som dukker opp i plenen om våren. For mange er den bare et ugress som raskt må bort, men planten har faktisk en lang historie innen både matlaging og tradisjonell bruk av urter.
Løvetann tilhører slekten Taraxacum og finnes i mange deler av verden. De unge bladene kan brukes i enkelte retter og salater, mens roten og blomstene også har vært brukt i ulike tradisjoner.
I eldre urtepraksis har løvetann særlig vært forbundet med fordøyelse og væskebalanse. Samtidig er det viktig å skille mellom tradisjonell bruk og det som faktisk er dokumentert gjennom moderne forskning.
En plante med spiselige deler
Løvetann er interessant fordi flere deler av planten kan brukes. De unge bladene kan blant annet vaskes godt og brukes i salater eller tilberedes sammen med andre grønnsaker.
Bladene har en karakteristisk bitter smak, som blir mildere når de tilberedes. De kan derfor kombineres med ingredienser som balanserer bitterheten, for eksempel sitron, olje eller andre milde grønnsaker.
Planten inneholder også ulike vitaminer, mineraler og planteforbindelser. Innholdet varierer imidlertid etter plantens alder, voksested og hvilken del av planten man bruker.
Hvorfor har løvetann vært brukt som urt?
Løvetann har tradisjonelt blitt brukt i forbindelse med fordøyelsen og som en plante med mildt vanndrivende egenskaper. Det er en av grunnene til at den har fått en plass i mange europeiske urtebøker.
Det er likevel ikke riktig å beskrive løvetann som en plante som «renser blodet» eller «renser leveren» på en medisinsk måte. Kroppen har egne organer, særlig leveren og nyrene, som kontinuerlig håndterer og skiller ut avfallsstoffer.
Tradisjonell bruk kan være interessant, men bør ikke forveksles med dokumentert behandling av sykdommer.
👉 På neste side…
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 1 av 3
